Fattigdom - en dobbelt byrde

 Det siste skal jeg stoppe litt ved i denne korte teksten. Arbeidet med de fattige ble i all hovedsak ansett som en kommunal oppgave – ikke statlig. Denne oppgaven la beslag på en stor andel av kommunenes daværende beskjedne økonomi og deres arbeidsinnsats.  Men hvem var de fattige? Grovt sett ble de delt inn i tre kategorier: Det var 1) foreldreløse barn eller barn der foreldrene ikke var egnet til å oppdra dem, 2) de som av fysiske eller psykiske årsaker ikke kunne arbeide og 3) de som bare delvis kunne fø seg selv og familien.[1]
 

De barna som falt innenfor den første kategorien, ble satt bort i håndverkslære og tjeneste eller til oppfostring og oppdragelse. For de som av fysiske eller psykiske årsaker ikke kunne arbeide, ble omsorgen ofte utført som legd på landsbygda. I byene ble det benyttet pengebidrag, naturalia eller institusjoner. De som bare delvis kunne fø seg selv og familien, var den mest problematiske gruppa. Etter loven av 1863 skulle ikke disse ha direkte stønad. Men det lå en viss frihet til å utforme omsorgen lokalt. På landet ble denne gruppa delvis tvunget til å ta tilfeldig arbeid eller en form for arbeidspliktig legd. I byene ble det brukt institusjoner som arbeidshus og tvangsarbeidsanstalter eller de fikk penger og varer. Sistnevnte gruppe ble sterkt diskutert i samtiden. Var dette egentlig uverdig trengende, urette fattige og arbeidsuvillige som utelukkende hadde seg selv å takke for sin situasjon? Eller var mangel på arbeid det egentlige problemet? Det moralske perspektivet hadde lenge en sterk stilling i politikken, men mot slutten av århundret ser vi tydeligere innslag av strukturelle forklaringer og praksis. 
 

Anders Olsen skriver fra Boscobel, Wisconsin i 1868 til foreldre og søsken i Hedalen at “[…] Jeg har aldrig [i Amerika] set Dørene fulde med fatig folk og Nu og Da en rig here som man har maatet haalde Luven i haanden for og defor er Jeg over Bevist at Jeg er i Det land som en ver fatig Burde vere […]” Anders hadde nok et særlig behov for å forsvare sitt valg om å emigrere, men han peker uansett på et viktig problem. Det har både å gjøre med omfanget av problemet som sådan og det sosiale stigma for den enkelt. I Norge hadde hvert kirkesogn sin fattigkommisjon med hver sin forstander. Og det var mange som trang hjelp. Lier kommune hadde for eksempel hele 19 underdistrikt som håndterte slike spørsmål. For årene 1891-93 utgjorde fattigskatten i Lier nær 40 prosent av den samlede kommuneskatten. I Øvre Eiker lå den tilsvarende på om lag 54 prosent. I lys av dette er det kanskje lettere å forstå en levende uenighet mellom kommunene om hjemstavn til den fattige eller uenighet mellom fattigdistriktene innad i en kommune. Den økonomiske byrden var betydelig og mange hadde problemer med å betale sin fattigskatt. 
 

Retten til hjemstavn fikk man etter to til tre år sammenhengende botid i en kommune.[2]  Dermed ble det viktig for fattigforstanderne å hindre at uønskede personer fikk for lang botid i kommunen. Slike personer gikk ofte under betegnelser som: omstreifere, løsgjengere, fant, omvankere og tiggere. Hva da med de som faktisk hadde sin hjemstavnsrett? Legd var altså fortsatt i bruk på bygda gjennom hele århundret – om det var som omgangslegd eller huslegd. Ved omgangslegd ble de sendt fra gard til gard etter et nøye nedtegnet system.  Oppholdet var ofte av svært kort varighet. Systemet bærer preg av å være en desentralisert dugnadsmodell hvor den sosiale omsorgen fordeles på flest mulig og der naturalia er den primære ytelsen. I kildene er det omsorgsbyrden som diskuteres – sjelden eller aldri verdighet for de fattige.
Seint på 1800-tallet ser vi forsøk på å sentralisere de fattige gjennom institusjoner som fattiggarder, kommunegarder og legdsgarder.  Dette danner også overgangen til de mer humane pleiehjemmene – med avdelinger for henholdsvis syke og fattige. Politiske strømninger gav et gradvis skifte i holdningene til de fattige. Fra å være i hovedsak et individuelt moralsk problem mente man at løsningen til problemet gikk gjennom det å skape nok arbeid. 

Våre dagers omsorgsmodell ville nok likevel ha fortonet seg som en utopi for datidens mennesker – i likhet med både den offentlige og individuelle rikdommen.

Knut J. Jordheim
Formidlingsarkivar
IKA Kongsberg
 

1 Fattiglovene fra hhv 1845, 1863 og 1900 regulerte spørsmålene rundt den kommunale fattigomsorgen. Loven av 1863 ble betraktet som en innstramming av de fattiges rettigheter. De fattige var fortsatt et lokalt ansvar, men plikten til å hjelpe ble avgrensa og de fattig ble fratatt klageretten. Gruppe tre skulle normalt ikke få stønad.

2 Tre år jf fattigloven av 1845 og to år jf fattigloven av 1863.

Kilder
Nerbøvik, Jostein 1993 Norsk historie 1870-1905 Frå jordbrukssamfunn mot organisasjonssamfunn Oslo: Det Norske Samlaget
Seip, Anne-Lise 1994 Sosialhjelpstaten blir til Norsk sosialpolitikk 1740-1920 Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Jordheim, Knut J 2003 Svart, rødt og hvitt, Norske immigranters holdninger og synspunkter til afroamerikanere og indianere 1838-1875 Hovedoppgave UiO
”Lier Bygdebok på nett: www.lier.kommune.no/liers-historie”